***navigerende sorg

Sorg er en mystisk skapning. Den lurer ubemerket i de mørke hjørnene av våre hjerter, bare for å bli sluppet løs av de enkleste provokasjonene ved å lytte til en sang, se på et bilde, se en film, en kort tanke eller et minne blinker gjennom hodet som minner oss om tapet vårt. Plutselig kommer det en strøm av tårer innendørs og faller ut, uanmeldt. I forbauselse lurer vi på: Hvor kom det fra? Jeg trodde jeg var ferdig med å sørge. Akkurat når vi føler at vi har sørget alt vi kan, er det fortsatt mer. Det er ingen rim eller grunn til sorgprosessen. Det er forskjellig for hver person. Det som forblir det samme er vårt valg om hvordan vi navigerer i det. Vi kan uttrykke vår sorg og dermed la den åpne hjertene våre, og frigjøre oss til å leve fullt ut. Eller, redd for å oppleve et nytt tap, kan vi lukke hjertene våre og gjemme oss fra livet. Nå har vi ikke bare mistet noen vi elsker, vi dør innvendig. Vår kreative livskraftsenergi suges tørr og får oss til å føle oss engstelige, deprimerte, slitne og uoppfylte. Når vi trasker gjennom dagen, lurer vi på: Hva er vitsen med å leve? Sorg har vært en konstant følgesvenn på reisen min siden jeg var en ung jente. I en alder av ti husker jeg at jeg gråt alene i sengen om natten over tapet av kjæledyrhunden min, Cinder, som jeg anså for å være min beste venn, og like etterpå, da faren min flyttet ut og foreldrene mine ble skilt. Det fulgte meg da min bror, Kyle, ble diagnostisert som baby med cystisk fibrose og døde femten år senere, og deretter tre år etter, da faren min døde uventet av kreft. Etter hvert som jeg har holdt ut hver storm, har jeg blitt sterkere. Ikke lenger redd for sorg har hjertet mitt åpnet seg og jeg er i stand til å oppleve gleden ved å leve sammen med sorgen min. Det krever mot å holde hjertene våre åpne og erkjenne sorgen vår. Når den æres og får flyte, kan den bevege seg raskt gjennom, som en lynstorm om sommeren som lyser opp himmelen og gjennomvåter landet. I løpet av minutter dukker en regnbue opp når solen gjør sin tilstedeværelse kjent. Når vi gråter og slipper sorgen vår, blir tårene våre et alkymiserende middel, som gjør vår tristhet til glede. Vi innser at vi ikke ville vært triste i utgangspunktet hvis det ikke var for kjærligheten vi følte så dypt for den vi sørger. Når vi inviterer sorgen vår ut av mørket og lar den flyte, gir vi den et utløp, ikke bare gjennom våre tårer, men våre kreative bestrebelser. Da broren min døde, fordypet stemoren min seg i å lage keramikk og glasssmykker. Jeg engasjerte meg mer i skrivingen min. Når vi uttrykker vår sorg, blir døden vi sørger for til nytt liv. Dette er alkymiprosessen. Vi blir transformasjonsagenter og i prosessen transformeres vi. Når vi føler oss levende på innsiden, fornyes vår vitale energi og vi er gjenopprettet til et liv med hensikt og glede. Døden er ikke det største tapet i livet. Det største tapet er det som dør inni oss mens vi lever.

- Norman Cousins ​​sitater