Christian Diors etterkrigstidens gullalder kommer til ROM

Men det markerte også en omvending for kvinner, som ga tilbake krigsjobbene sine til menn. Det betydde handel med fabrikkdressene deres for tilbakevendende korsett fra 1800-tallet og noen veldig tungvinte klær for å gå tilbake til å holde hus. New Look-antrekkene krevde mye av brukeren. De var tunge, begrensende for bevegelse og pust og krevde en assistent eller to for å feste seg fast i. Neppe befriende.

For å markere 70-årsjubileet for grunnleggelsen av huset, åpner en utstilling med tittelen Christian Dior på ROM nov. 25 og varer til og med 18. mars. Den spenner over gullalderen til den ikoniske designeren, tiåret fra 1947 til 1957. Utstillingen er sponset av Holt Renfrew - det luksuriøse varehuset var det første som brakte den franske couturierens arbeid til Canada.

Å spore hvordan de håndlagde underverkene til de franske couture-atelierene påvirket transatlantisk handel og kvinners liv her i Toronto, har vært i fokus for mye av ROM-kurator Dr. Alexandra Palmers stipend.

Palmer, som er seniorkurator, Nora E. Vaughans motekostymekuratorskap har valgt ut mer enn 100 gjenstander, inkludert 38 antrekk fra ROMs permanente mote- og tekstilkolleksjon som viser frem dagslooks, kveldsklær og ballkjoler til store anledninger. Det er også lånt tilbehør og eksempler på de intrikate broderiene som ble brukt av House of Dior i den perioden.

I utstillingsforberedelsesprosessen reverserte museumsteamet de utrolig komplekse mønstrene, veide og målte og utførte detektivarbeid med detaljene til de faktiske stykkene, som er hvordan de belyste koblingene til historisk mote. Mange av disse kjolene ble donert av sosialister fra Toronto og Montreal, som hadde på seg disse plaggene her i Canada.

De oppdaget også hvor tungvint disse plaggene faktisk var å ha på seg. Disse kjolene brukte "en fantastisk mengde materiale," sier Palmer. For å lage skjørtet til den formelle ballkjolen "Isabelle" fra 1948, som er et høydepunkt på utstillingen, brukte Dior to hele sirkler av materiale, rundt 13 meter stoff, eller for å sette det i perspektiv, nok til å dekke et par sofaer.

Denne gledelige ekstravagansen var kjernen i New Look, sier hun. Showets notater, presentert på ipadsinus-vennlig kontrast til den gammeldagse formaliteten til gjenstandene de beskriver, siterer et sitat fra Dior selv fra 1956: "Krigen var over ... Hva betydde vekten av mine overdådige materialer, mine tunge fløyeler og brokader? Når hjerter var lette, kunne ikke bare stoffer tynge kroppen ned." Falden målte nesten 14 meter i omkrets: det er mange hender (eller petites mains på couture-atelierets språkbruk) og mye sying. Atelieret jobbet med mesterbroderere. (Arbeid fra tre broderihus Dior brukte i løpet av det første tiåret - hvorav to for lengst er nedlagt - er representert i showet.) Pluss spesialtilpassede sko (noen lånt fra Bata Shoe Museum), tilbehør, smykker og hatter. Utstillingen vil fremheve det ekstraordinære og nesten tapte håndverket til håndverkerne som "produserte ekstraordinære bånd, perler, paljetter og broderier som Dior inkorporerte i kjolene sine med hjelp fra sine fantasifulle mønstermakere, skreddere og syersker," sier Palmer.

Dior-atelieret hadde sin egen hytte eller permanent mannskap med utstillingsdukker (a.k.a. modeller), og hver kjole ble passet på og båret av en spesifikk utstillingsdukke. De fleste mannekengene gikk forresten kun under ett navn, så de var faktisk prototypen for moderne supermodeller. Hver kjole i utstillingen har blitt sporet tilbake til utstillingsdukken som bar den i det originale showet.

"Dior viste et komplett utseende, hele pakken," sier Palmer. Men historien om hva kjolene ble til tilhører eierne. Før designer-"vintage" ble et så overopphetet marked, pleide sosialister å donere sine fine varer til museer for riktig bevaring og studier. "Vinduet på det lukker seg," sier hun.

Etterkrigstidens Christian Dior er en sterk del av ROM-arkivene, og eksempler i showet inkluderer en spektakulær høstsesong 1957 cocktailkjole kalt "Venezuela", som var en gave fra Toronto-filantropen Carol Rapp. Og Estate of Molly Roebuck donerte Dior-kjolen til den da 12 år gamle Elaine Roebuck, en silkekonfekt med bomullsbroderi, båret til hennes Bat Mitzvah i Toronto våren 1957. Ungjentens kjole viser Dior-stilen oversatt i mer alderstilpasset detalj.

Spørsmålet til Palmer er: "Hvorfor var Dior vellykket?" Ja, han hadde dype lommeinvestorer i en tid med økonomisk boom. "Men folk måtte fortsatt kjøpe seg inn," sier hun, og tilbakekomsten til mer innsnevrede stiler etter frihetene til påkledning i krigstid virker til å begynne med motintuitiv. Men så handler mote om reaksjon. "50-tallet måtte skje for at 60-tallet skulle skje," sier hun.

Dior hadde "en veldig sterk idé," sier hun, som ga gjenklang med hvordan kvinner ønsket å se ut. "Det er mer enn langt skjørt, knekk i midjen og avrundede skuldre." Palmer har inkludert en kjole fra 1800-tallet i utstillingen for å belyse den typen teknikker Dior gjenopplivet, inkludert doble bodices og korsett. "Men samtidig var couture-atelieret hans forsknings- og utviklingslaboratorium," sier hun, og du ser ideer fra tidligere samlinger utvides gjennom årene etter.

Et enestående smykke som er lånt til utstillingen kommer fra den anerkjente Toronto-samleren og smykkeforhandleren Carol Tannenbaum. "Dette var en periode med optimisme, rikdom og vekst, og kostymesmykkene til Dior i den epoken hadde ekte storhet. Den ble laget i svært små mengder med stor bevissthet om detaljer og konstruksjon. Stykket hun har lånt ut er et liljekonvallkjede laget av perler med hellede glassblader.

"Dette er fantasismykker, og det er veldig sjeldent. Den ble laget av Diors smykkedesigner på den tiden, Roger Scemama." Tannenbaum fant den på Armory-kunstmessen i New York for mange år siden, "Det imponerte meg. Jeg betalte en formue for det. Det måtte være min. Den har en vakker lang utringning, og den ligger som et plagg. Det er ikke noe engstelig med det." Hun kaller det "en av de store stykkene jeg har sett i karrieren min på 35 år," sier hun at hun ikke hadde brukt den siden i fjor vår til en Bar Mitzvah i New York. "Auksjonshusene har en feltdag med denne perioden," og prisene nå er "forbudende," sier hun.

Mote er en animert kunst, ment å bli tilført sosial kontekst, bevegelse og brukerens personlighet, så statiske museumsshow er alltid en utfordring for kuratorer å bringe til live. Denne er overbevisende på grunn av sin lokale kontekst: Fantasy-kjolene virker på en eller annen måte nærmere fordi de også er en del av vår fortid. Og til tross for dens naturlige sex-appeller, har motestipendet i seg selv ligget bak andre fag i lang tid på grunn av tradisjonelle skjevheter, sier kollega Sarah Fee , en kurator med fokus på tekstiler og mote på den østlige halvkule.

Mote og tekstiler har først nylig blitt hete studieretninger, sier Fee. "På 60-, 70- og 80-tallet ble tekstiler ignorert på grunn av mannlig skjevhet. Men på 90-tallet begynte feministiske antropologer å knytte til seg at tøy er sentralt for identitet, sosialt liv og religiøst liv. Mote kom tilbake på radaren, og har brakt den tilbake i en slik grad at vi knapt kan følge med." ROM-en har rundt 55 000 gjenstander i sin permanente tekstilkolleksjon, alt fra fvt til nåtid, over hele kloden og på tvers av kulturer. De historiske arkivene har mer relevans i dag, sier Fee, fordi mote "ikke bare er øst til vest, vest til øst, det er ikke et ovenfra-ned-eneste fenomen. Gatekultur skjer på tvers av tid og rom." Etter hvert som den populære interessen for mote vokser, har moteutstillinger også blitt pålitelige turnstile churners for museer over hele verden. Anna Wintours Met Ball har blitt den mest eksklusive invitasjonen i kjendislandet; den gigantiske fotooperasjonen forankrer motekalenderen og samler inn penger til Costume Institute ved Metropolitan Museum of Art i New York City og lanserer en årlig moteutstilling. Paris arrangerer også for tiden en 70-årsfeiring av Dior på Musee des Arts Decoratifs. Palmer er selv forfatteren av en bok for Victoria & Albert museum i London kalt Dior: A New Look, A New Enterprise 1947 -57; V & A har holdt mange utsolgte motearrangementer, inkludert Alexander McQueen, Jean Paul Gaultier og Missoni.

Og i stedet for en katalog over denne nye utstillingen, vil Palmer produsere en ny bok, med fokus på ROM-ens Dior-stykker som skal lanseres tidlig neste år. Illustrert med bilder tatt av den offisielle Dior-fotografen Laziz Hamani, vil den hete Christian Dior: History & Modernity,1947-1957, (ROM Press 2018) For info om forelesningsserier og annen programmering knyttet til showet, gå til:

rom.on.ca/en/dior